Jeg gikk alltid
med tele under foten
i skjær av froststjerner.
Men knopper skalv
under skjell som frosten kysste.
Og vatn svarvet i isen,
svarvet gjennom skinnende skåler
som stjerner sank i.
Jeg maktet vandringa gjennom vintrene
fordi jeg ville skjære
ei fløyte av selje
og spille på den om våren.
av Hans Børli
